Bakgrunnen for etablering av Fellesaksjonen er norske myndigheters politikk vedrørende forvaltning av rovdyr generelt og ulv i særdeleshet.

Fellesaksjonen ble uformelt dannet på privat initiativ under myndighetenes jakt på ulv i Imsdalen og Atandalen feb-april 2001. Fellesaksjonen samlet utøvere av aktivt friluftsliv, som ble benyttet som aksjonsform under jakten.

FFU mottar ikke statstøtte eller penger fra andre offentlige institusjoner. Våre inntekter kommer fra medlemskaps-kontigenter, ulveadopsjoner og salg av rekvisitter. Ønsker du å gi en donasjon eller gaver setter vi stor pris å det.

Fellesaksjonen for ulv ønsker å sette en stopper for den meningsløse jakten på ulven og unødig jakt på rovdyr generelt.

Vi ønsker at norsk landbruk skal ta i bruk vokterlamaer, vokterhunder, gjeterhunder, strømførende netting, gjeting o.l. tiltak, for å hindre konflikt mellom sau og rovdyr.

Vi vet at kampen for ulven også er en kamp for bygda, fordi ordførere som skriker om fellingstillatelser gir bygda et sært og negativt image som skremmer mange fra å slå seg ned. Bønder som driver rovdyrvennlig blir mer tilfreds med sin tilværelse, og samfunnet kan kutte i erstatninger som blir overflødige. Nå må vi ta i bruk metoder som har vist seg effektive, og sørge for en utvikling som er progressiv og i retning av et landbruk som tar hensyn til rovdyr i naturen.

Vi mener dagens ordning med erstatning for tap av husdyr til rovdyr fungerer lite tilfredstillende. I mange tilfeller har erstatningene bidratt til å øke konflikten mellom rovdyr og sau, ved at sauetallet har økt etter at det er blitt kjerneområde. Det stilles ingen krav til sikring av dyr og tiltak, før erstatninger utbetales for tap. Erstatningene må virke stimulerende, slik at de som tilpasser seg rovdyras tilstedeværelse belønnes for dette.

Vi vet at arbeidet vi gjør for ulven kommer alle rovdyr til gode. Ikke bare ulven! Det er derfor vi kan kalle oss Fellesaksjonen for ulv. Jervunger som blir hentet ut før de har forlatt hiet sitt og får nakken brukket, trenger også vår hjelp. Vi vil kjempe for alle ulver, også ensomme streifdyr.

Enhver mulighet til å vise at ulven ikke er farlig for mennesker, er viktig. Ulv er en nøkkelart, som er viktig for andre arter i naturen, ved at den predaterer og legger igjen kadaver. Dette er gunstig for f.eks. fjellreven, som er svært truet. Den kan være avhengig av kadaverleveranser om vinteren for å overleve.

Predasjon på byttedyr av rovdyr kan ha en positiv effekt. Det er en utbredt oppfatning blant legfolk at vi kan få en større bestand av jaktbart vilt hvis vi utrydder predatorene. I dag setter økologene et stort spørsmålstegn ved en slik oppfatning.

Det er stort sett næringsmengden (smågnagerne og småviltet) som regulerer rovviltmengden, og ikke omvendt, som så mange tror. Mindre rovvilt, med sin evne til raskt å kunne formere seg, vil møte beskatning med økt ungeproduksjon og da er vi like langt.

I den tiden det var alminnelig skuddpremie på alt rovvilt som ble ansett som skadelig, altså før jaktloven kom i 1932, hadde det ingen synlig effekt på rypa sine svingninger at det årlig ble utbetalt premier for titusener ved felling av rev og hauk. Rypebestanden lå likevel i lange tider lavt.

Felles forvaltning av ulvestammen i Sør-Skandinavia

Norske og svenske myndigheter har den sørskandinaviske ulvestammen felles, og da er det også nødvendig at de deler ansvaret for den. Felles ansvar betyr ikke at de norske myndighetene kan legge sitt ansvar over på svenske myndigheter. Vi må delta på lik linje. Ulven ser ikke grenser, og vil i fremtiden komme til å vandre frem og tilbake over den fellesgrense vi har. Det er derfor viktig å samarbeide med svenske myndigheter for å sette opp et felles mål, hvor begge land tar like stort ansvar.

Vi må for enhver pris gå bort fra en forvaltning som sier 8-10 familiegrupper i Norge/Sverige, og heller konsentrere oss om hva som skal til for å opprettholde en bestand som er biologisk levedyktig. Dette betyr at vi må ha et minimum på 600 dyr i Sør-Skandinavia, uten å ta hensyn til hvor mange par eller familiegrupper dette er. Vi er i dag meget langt unna dette målet.

Ulvesonen

Utgangspunktet for å etablere en levedyktig ulvestamme i Norge må være at ulven kan etablere seg der den selv finner de beste levevilkårene. Dette betyr at vi må gå bort fra soneringspolitikken, og heller bruke krefter og tid på å utvikle metoder som gjør at landbruksnæringen og ulven kan leve i sameksistens på en for begge parter god og trygg måte.

Vi i Fellesaksjonen kan godta en foreløpig ulvesone inntil de to første delmålene er oppnådd, eller maks 20 år. Ulvesonen må gjøres større enn den er i dag.

Den må omfatte høyfjellsområder med reinsdyr og fjellrev, blant annet Hardangervidda.Vi i Norge har også et spesielt ansvar for villrein og fjellrev, og begge disse dyrearter vil bli positivt påvirket av ulvens nærvær.

Vi krever at man fra den norske stats side får klare garantier om at sonen skal bort når de to første målene er nådd, eller etter maks 20 år.

Streifdyr som volder meget stor skade, eller revirhevdende par utenfor sonen, kan flyttes til et ønsket sted innenfor sonen, hvor det skal settes opp en akklimatiseringsgård for å få streiferen til å slå seg til der.

Det er da nødvendig å flytte andre ulver dit som kan tenkes å passe, slik at det kan dannes par.

Fellesaksjonen for ulv foreslår at ulvesonen utvides som vist på kart. Dette er det minste arealet som er akseptabelt, hvis det overhodet skal være en sone.

Det at det innenfor sonen finnes andre av de fire store rovdyr, er ingen grunn til å utelate ulv.

Byrdefordelingsprinsippet (Rotasjonsforvaltning)

Innenfor det som da vil bli ulvesonen, må man gå helt bort fra byrdefordelingsprinsippet. Dette er ikke på noen måte til gagn for ulven eller dens naturlige byttedyr, snarere tvert imot.

Både byttedyr og mennesker trenger tid på seg for igjen å lære og leve med ulv tett innpå. Ved stadig å skyte den ut, vil man aldri oppnå dette. Dette prinsippet vil samtidig understreke at ulven er en byrde for folk som har den nært innpå seg, i stedet for et aktivum.

Byrdefordelingsprinsippet vil i praksis si at man innenfor et område eller fylke med visse mellomrom kan skyte ut all ulv som befinner seg der. Dette har ingen ting med forvaltning å gjøre, snarere tvert imot. Vi i Fellesaksjonen mener at dette bringer oss tilbake til Østerdalen og det som skjedde der.

Folkeopplysning

Det må satses mye mer på folkeopplysning enn det som har vært gjort til nå. Staten har plikt på seg til å svare med saklig innformasjon hver gang en kommunalpolitiker, massemedia eller andre går ut med skremselspropaganda eller bevisst løgn. Man bør inn i skolen med saklig undervisning om de fire store rovdyrene. Undervisning som holder mål og fjerner redsel for rovdyrene.

Sau i utmark/innmark

For å få til en best mulig forvaltning av ulv og andre rovdyr samtidig som vi vil beholde sauenæringa, bør denne legges om slik at predasjon av husdyr kan unngås. Dette må gjelde for hele landet.

Erstatningen fra staten bør falle inn under Landbruksdepartemantet, og deles ut på en slik måte at det stimuleres til rovdyrvennlig og naturvennlig drift generelt. Man bør bestrebe seg på å få erstatningene ned på et minimum, og heller bruke pengene på forebyggende tiltak, som kan redusere skadene. Man bør også vurdere andre saueraser enn de som brukes i dag.

Her må det legges til at man regner 800 sau som tatt av ulv i forrige beitesesong. Bare 13%, eller 105 dyr, kunne dokumenteres sikkert som tatt av ulv. Erstatningen var på en million kroner, til sammenligning påførte elgen samfunet en regning på 30 millioner i form av beiteskader, bilulykker, og lignende.

Noen kommentarer til : Forvaltning av den skandinaviske ulvebestanden

Sverige

( Det vises imidlertid til at internasjonale eksperter mener det trolig er tilstrekkelig med såpass få dyr som 15 par eller kanskje hundre individer. )

Det at denne setningen er såpass vag, og ikke henviser til noen spesiell ekspert, har sin grunn.

Biologer har lenge sagt at det må minst være 500 individer i en stamme hvis den skal kunne regnes for biologisk levedyktig på lang sikt. Men med kontinuerlig innvandring fra øst, kan man gå ned til 200 individer. Dette vil aldri kunne fungere med den Sørskandinaviske ulvestammen på grunn av den isolerte geografien.

Når ulvebestanden er så liten er også revirtettheten for liten til å forhindre "streifdyrproblematikken"

Det eneste stedet det kan komme innvandring fra, er Finland. Stammen der har heller ikke mange nok individer til å kunne regnes som biologisk levedyktig og vil ikke kunne bli det på mange tiår.

Ett hinder er at mellom de to forskjellige ulvestammene har man reinbeitedistriktene, hvor ulven er på det nærmeste fredløs, slik at ulven vil ha store problemer med å kunne forsere disse.

Prinsipper for forvaltningssamarbeid mellom Sverige og Norge

( Et grunnleggende prinsipp er at myndighetene i begge land må fatte sine forvaltningsvedtak i medhold av eget nasjonalt lovverk og de internasjonale avtaler landet er bundet av. )

Norge har på ingen måter prøvd å følge opp det de selv har satt som grunnleggende prinsipper. Vi har underskrevet og ratifisert konvensjonen for biologisk mangfold, noe som betyr at vi har sagt ja til å bevare en biologisk levedyktig stamme av alle dyre- og plantearter som finnes viltlevende naturlig innenfor Norges grenser.

Felles retningslinjer for iverksetting av nye forvaltningstiltak

( Behovet for et tallfestet langsiktig bestandsmål vurderes løpende ut fra ny kunnskap og erfaringer med de konflikter og tapsproblemer en økende ulvebestand medfører. )

Dette er til de grader feilslått politikk. Vi mener man må fokusere på hvordan man kan dempe konflikter og redusere tap. Ville rovdyr skal ikke avlives fordi vi ønsker å la tamme husdyr beite fritt i naturen uten pass og stell. Måten å drive med husyr på må endres og dyra må passes på.

( Tillatelse til skadefelling på enkeltindivider som gjør alvorlig og gjentatte skader på husdyr eller tamrein kan gis på nåværende bestandsnivå. )

Såkalte "skadefellinger" kan ikke tillates. Det bør brukes skremmetiltak eventuelt relokalisering.

( Innfanging og flytting av ulv betraktes som et lite egnet og lite aktuelt forvaltningstiltak. )

Dette har aldri vært prøvd i Skandinavia, og bør prøves ut før man kommer til en slik konklusjon. Man har med stort hell prøvd dette i USA.

( Behovet for og gjennomføring av en arealmessig sonering for forvaltning av ulv må vurderes av myndighetene i det respektive land ut fra landets egne forutsetninger med hensyn til potensielle skader og konflikter. )

Formålet med en sone må være at husdyrnæringen og mennesker som lider av ulveskrekk skal få tid på seg til å tilpasse seg og gradvis venne seg til ulvens tilstedeværelse. Derfor utvides denne sonen etterhvert som en slik tilpasning skjer. Det er viktig at sonene settes ut i fra ulvens premisser, for så å tilpasse næringen deretter slik at predasjon på husdyr kan unngås.